St. Petersburg – et reisemål som har lokket en stund. Denne byen som ble anlagt i Neva-deltaet mellom 1703 og 1712 av Peter den store (eller rettere sagt av utallige tvangsarbeidere som arbeidet under umenneskelige forhold i de vanskelige sumpområdene som utgjorde utgangspunktet) og som vi kjenner fra Anna Karenina og Krig og Fred som et sted der overklassen, fri fra tidsklemme og det prosaiske arbeidslivets krav, levde sitt storslåtte sosietetsliv. Fra historieforelesningene minnes vi byens sentrale rolle under den russiske revolusjon i 1917 – her startet det hele med arbeiderdemonstrasjoner forut for februarrevolusjonen og stormingen av Vinterpalasset under oktoberrevolusjonen senere samme år, begivenheter som førte til at tsar Nikolaj II abdiserte og at Sovjetunionen ble etablert gjennom bolsjevikenes maktovertagelse. Også fra krønikene om 2.verdenskrig har St. Petersburg sin bitre plass – byen var beleiret og beskutt av tyske styrker i hele 29 måneder fra september 1941 til januar 1944. Over en million innbyggere ble drept eller døde av sult under den nådeløse beleiringen, som bortsett fra en usikker forbindelse over Ladogakanalen brøt alle forsyningslinjer. De ulike historiske epokene gjenspeiler seg i byens navn: St. Petersburg mellom 1703 og 1914, Petrograd fra 1914 til 1924 og Leningrad fra 1924 til oppløsningen av Sovjetunionen i 1991, da byen etter et ønske fra flertallet av befolkningen igjen fikk tilbake sitt opprinnelige navn. I dagligtalen kalles den av russere forøvrig bare Peterburg, ofte bare Peter.
I sommer fikk vi endelig anledning til å tilbringe noen dager i denne sagnomsuste by. Det er den europeiske komponenten i den russiske kulturmiks som er mest synlig i St. Petersburgs gatebilde – ja, om man ser bort fra løkkuplene i Blodskirken fra 1883 som nærmest må ses på som en pastisj over russisk middelalderarkitektur i nasjonalromantisk ånd.
Ellers er det barokk og nyklassistisk arkitektur som omkranser de brede avenyer og tallrike vannløp som preger byen. Det rike kulturlivet er også i en vestlig tradisjon med fantastiske ballett- og operaforestillinger. På oss ble det flere forestillinger i Marinskij- og Mikhailovskij-teatrene. Byens museer er likeledes i stor grad preget av europeiske idealer. Fremst blant disse står selvsagt Eremitasjen, opprinnelig bygd rundt 1760 i tilslutning til Vinterpalasset for å romme tsarinne Katarina den annens private samlinger. Siden har museet fått stadige tilskudd, ikke minst i form av beslaglagte kunstverker fra adelsfamilier og kirkegods etter 1917. De øvre etasjene er høyst severdige i seg selv, med rikt dekorerte saler og trappeløp. Museet inneholder store mengder europeisk, inkludert russisk, malerkunst og kunstgjenstander. Vi merket oss særlig utvalget av Rembrandt-bilder og den imponerende samlingen av impresjonistisk kunst.
For å utforske det slaviske Russland og det multi-etniske imperiet som vitterlig hører med i bildet, må man altså dra vekk fra St. Petersburg – til Moskva, Jaroslav, Kazan, de tidligere sovjet-republikkene ….. Men vent litt! Et av reisens mål lå i Eremitasjens kjelleretasjer, som blant annet rommer museets store sentralasiatiske samlinger, resultatene av omfattende russiske og sovjetiske arkeologiske utgravninger på 1800- og 1900-tallet. Vår ypperlige norsktalende guide ledet oss henrykt gjennom rom etter rom med samlinger fra Sogdia, Bactria, de tyrkiske khanatene og, til slutt, de skytiske stammefolkene. 
Hit hadde få turister bedt henne om å føre dem! Da vi nærmer oss de skytiske rommene venter jeg spent. Er Pazyryk-teppet å se? Eller er det pakket ned i de mange, mange magasinene med gjenstander som ikke får plass i de permanente utstillingene? Men se der – midt blant hestekareter, filttepper og mumier henger det, det eldste bevarte håndknyttede teppet. Et stort øyeblikk for enhver teppe-interessert. Og nøyaktig slik litteraturen har formidlet det, blir man slått av fullkommenheten ved dette teppet fra før 300 f.Kr.: Tettknyttet, med detaljerte figurative og geometriske motiver. Om det er det eldste teppet vi kjenner, er det opplagt at det bygger på en vel utviklet knyttekunst.
måtte man ha mye mer tid enn vi hadde til disposisjon – så det får bli flere turer dit! I mellomtiden leser jeg gjerne Andrei Makines bok La vie d’un homme inconnu (på engelsk The life of an unknown man) om igjen. I denne boken som kom ut i 2009, beskriver og problematiserer denne superbe fransk-russiske forfatteren byens ulike epoker – Chekovs Russland, lidelsene og fellesskapet i Sovjetunionens turbulente tiår og den grenseløse markedsøkonomien i dagens Russland.
