Pazyryk i Peterburg

Isak-katedralen i St. PetersburgSt. Petersburg – et reisemål som har lokket en stund. Denne byen som ble anlagt  i Neva-deltaet mellom 1703 og 1712 av Peter den store (eller rettere sagt av utallige tvangsarbeidere som arbeidet under umenneskelige forhold i de vanskelige sumpområdene som utgjorde utgangspunktet) og som vi kjenner fra  Anna Karenina og Krig og Fred som et sted der overklassen, fri fra tidsklemme og det prosaiske arbeidslivets krav, levde sitt storslåtte sosietetsliv. Fra historieforelesningene minnes vi byens sentrale rolle under den russiske revolusjon i 1917 – her startet det hele med arbeiderdemonstrasjoner forut for februarrevolusjonen og stormingen av Vinterpalasset under oktoberrevolusjonen senere samme år, begivenheter som førte til at tsar Nikolaj II abdiserte og at Sovjetunionen ble etablert gjennom bolsjevikenes maktovertagelse. Også fra krønikene om 2.verdenskrig har St. Petersburg sin bitre plass – byen var beleiret og beskutt av tyske styrker i hele 29 måneder fra september 1941 til januar 1944. Over en million innbyggere ble drept eller døde av sult under den nådeløse beleiringen, som bortsett fra en usikker forbindelse over Ladogakanalen brøt alle forsyningslinjer. De ulike historiske epokene gjenspeiler seg i byens navn:  St. Petersburg mellom 1703 og 1914, Petrograd fra 1914 til 1924 og Leningrad fra 1924 til oppløsningen av Sovjetunionen i 1991, da byen etter et  ønske fra flertallet av befolkningen igjen fikk tilbake sitt opprinnelige navn. I dagligtalen kalles den av russere forøvrig bare Peterburg, ofte bare Peter.

I sommer fikk vi endelig anledning til å tilbringe noen dager i denne sagnomsuste by. Det er den europeiske komponenten i den russiske kulturmiks som er mest synlig i St. Petersburgs gatebilde – ja, om man ser bort fra løkkuplene i Blodskirken fra 1883 som nærmest må ses på som en pastisj over russisk middelalderarkitektur i nasjonalromantisk ånd.

rj-shklyarov-obraztsova
Fra Romeo og Julie. Photo: Natalia Razina / Mariinsky Theatre ©

Ellers er det barokk og nyklassistisk arkitektur som omkranser de brede avenyer og tallrike vannløp som preger byen. Det rike kulturlivet er også i en vestlig tradisjon med fantastiske ballett- og operaforestillinger. På oss ble det flere forestillinger i Marinskij- og Mikhailovskij-teatrene. Byens museer er likeledes i stor grad preget av europeiske idealer. Fremst blant disse står selvsagt Eremitasjen, opprinnelig bygd rundt 1760 i tilslutning til Vinterpalasset for å romme tsarinne Katarina den annens private samlinger. Siden har museet fått stadige tilskudd, ikke minst i form av beslaglagte kunstverker fra adelsfamilier og kirkegods etter 1917. De øvre etasjene er høyst severdige i seg selv, med rikt dekorerte saler og trappeløp. Museet inneholder store mengder europeisk, inkludert russisk, malerkunst og kunstgjenstander. Vi merket oss særlig utvalget av Rembrandt-bilder og den imponerende samlingen av impresjonistisk kunst.

Eremitasjen sett fra Neva-elven
Eremitasjen sett fra Neva-elven

 

Nedgang til Eremitasjens sentralasiatiske samlinger
Til de sentralasiatiske samlinger

For å utforske det slaviske Russland og det multi-etniske imperiet som vitterlig hører med i bildet,  må man altså dra vekk fra St. Petersburg – til Moskva, Jaroslav, Kazan, de tidligere sovjet-republikkene …..  Men vent litt! Et av reisens mål lå i Eremitasjens kjelleretasjer, som blant annet rommer museets store sentralasiatiske samlinger, resultatene av omfattende russiske og sovjetiske arkeologiske utgravninger på 1800- og 1900-tallet. Vår ypperlige norsktalende guide ledet oss henrykt gjennom rom etter rom med samlinger fra Sogdia, Bactria, de tyrkiske khanatene og, til slutt, de skytiske stammefolkene.
Hit hadde få turister bedt henne om å føre dem! Da vi nærmer oss de skytiske rommene venter jeg spent. Er Pazyryk-teppet å se?  Eller er det pakket ned i de mange, mange magasinene med gjenstander som ikke får plass i de permanente utstillingene? Men se der – midt blant hestekareter, filttepper og mumier henger det, det eldste bevarte håndknyttede teppet. Et stort øyeblikk for enhver teppe-interessert. Og nøyaktig slik litteraturen har formidlet det, blir man slått av fullkommenheten ved  dette teppet fra før 300 f.Kr.: Tettknyttet, med detaljerte figurative og geometriske motiver.  Om det er det eldste teppet vi kjenner, er det opplagt at det bygger på en vel utviklet knyttekunst.

Processed with MOLDIV

Pazyryk-teppet som måler 200 x 180 cm ble funnet i en skytisk kurgan, en type gravhaug som det fins flere av i de sibirske Altai-fjellene. Denne graven ble gravd ut i årene 1947-49 under ledelse av den sovjetiske arkeologen Sergei Rudenko. I bunnen av gravhaugen fant man et gravkammer med en mann og en kvinne i. Graven var blitt plyndret i tidligere tider, bortsett fra den delen der et større antall hester var begravet. Her lå det flere tekstiler som på grunn av permafrosten i området var perfekt bevart. Filtteppene med ryttermotiver kan utmerket godt ha blitt fremstilt av skyterne selv, et rytterfolk som livnærte seg av nomadisk husdyrhold og hesteoppdrett. Et sadelteppe kantet med kinesisk silke og et annet med persisk opprinnelse vitner om utbredte forbindelser med de store naborikene i øst og vest. Når det gjelder Pazyryk-teppet selv er det stor uenighet blant forskerne om hvem som har fremstilt det. Teppet og skyternes gullskatter, som også befinner seg i Eremitasjen, vitner i alle fall om en høyt utviklet håndverkskultur, uansett om det var fremstilt av skyterne selv eller erhvervet fra urbane håndverkere i Persia eller Armenia gjennom handel.
Man kunne tilbringe hele dager bare i Eremitasjen. For virkelig å yte St. Petersburg og byens viktige plass i russisk historie rettferdighet andrei-makine-la-vie-d-un-homme-unconnu-livre-896578569_Lmåtte man ha mye mer tid enn vi hadde til disposisjon – så det får bli flere turer dit! I mellomtiden leser jeg gjerne Andrei Makines bok  La vie d’un homme inconnu (på engelsk  The life of an unknown man) om igjen. I denne boken som kom ut i 2009,  beskriver og problematiserer denne superbe fransk-russiske forfatteren byens ulike epoker – Chekovs Russland, lidelsene  og fellesskapet i Sovjetunionens turbulente tiår og den grenseløse markedsøkonomien i dagens Russland.

 

 

 

 

Et Isfahan-teppes sosiale liv

Isfahan-teppe DSCN7859Orientalske tepper er ikke bare fascinerende i seg selv, men vel så mye i kraft av det de kan fortelle oss om steder, tider og hendelser. De er en del av den materiele kultur i det samfunnet der de ble laget. Men siden de i århundrer på ulike vis har havnet langt unna sitt opprinnelsessted, kan selve spredningen også fortelle oss mange historier. I boken ‘The social life of things’ som er redigert av sosialantropologen Arjun Appadurai og som ser på «commodities in cultural perspective» fra ulike synsvinkler, har orientalske tepper fått sitt eget kapittel (Weavers and dealers: the authenticity of an oriental carpet) skrevet av antropologen og teppesamleren Brian Spooner. Som regel kommer dessverre teppene  som er blitt  en del av et vareløp oss i hende uten sin livshistorie, så vi må basere oss på kunnskap og generelle antagelser. Desto mer gledelig når vi finner et teppe der vi får konkret kunnskap om noen av etappene på veien fra fremstilling til oss. I dag skal vi presentere et teppe som vi har fått i vår eie akkompagnert av en helt presis historie som dessuten gir oss innblikk i koblinger mellom Skandinavia og Iran i mellomkrigstiden.

Veresk-broen
Veresk-broen – et av mesterstykkene som det danske firmaet Kampsax sto bak i forbindelse med jernbaneutbyggingen i Iran

I følge tidlige eiere av teppet ble det i 1938 gitt i gave av sjahen, Reza Pahlavi, til Erik Buhl Christensen. Han var en av lederne i det danske entreprenørfirmaet Monberg & Thorsen, som var underleverandører til et annet kjent dansk firma, Kampsax. Nettopp i året 1938 hadde Kampsax fullført byggingen av den transiranske jernbanen som via Teheran gikk fra Den persiske gulf i sør til Det kaspiske hav i nord. Kampsax hadde blitt tildelt jobben etter årtier med politiske forviklinger og strandede forsøk på å bringe Iran inn i jernbanens tidsalder. Hovedentreprenøren Kampsax tildelte en rekke ingeniørfirmaer ansvaret for deler av traséen og mange skandinaver var involvert i denne storstilte utbyggingen på 1930-tallet. Selv har vi en god norsk venn som er født i Teheran i 1936 da hans far arbeidet for Kampsax i forbindelse med dette jernbaneprosjektet. Hele entreprisen, som ble startet i 1933,  ble gjennomført under budsjett og nesten et år før planen, så sjahen var ganske sikkert svært fornøyd med sine skandinaviske leverandører. Vi kan vel anta at sjahen delte ut en hel bunke med fine persiske tepper til nøkkelmennene bak denne organisatoriske og teknologiske bragden, som kom til å bety mye for Irans videre utvikling. Særlig under andre verdenskrig fikk jernbanen en viktig strategisk betydning. Men det er en annen historie…

Disse teppene ble nok laget på bestilling i et eller flere verksteder i Isfahan, der en mester designet mønsteret og dyktige knyttersker utførte selve knyttingen.  Isfahan-teppet vi presenterer her er av den klassiske, tidlige typen, med kortklippet luv, lett og løs struktur og typisk fargepalett med en karakterisktisk lys blå farge i noen motivdetaljer.  Mønsteret er spesielt sofistikert med grener i form av perfekte arabesker strømmende ut fra en luksuriøs vase.  Vakre fugler gjemmer seg løvverket sammen med forseggjorte rosetter og palmetter. Med en knutetetthet på ca. 650 000 knuter per m2 kan det ikke måle seg med de supertette Isfahan-teppene som ble laget etter 2.verdenskrig, men på 1930-tallet, da det sannsynligvis er laget, var nok dette blant de aller ypperste kvalitetene.

Siden 1938, da Erik Buhl Christensen vendte hjem til Danmark etter mange år i Iran, har det nok prydet en av stuene i hans Københavner-hjem og vært foranledning til mange anekdoter fra det strabasiøse arbeidet med tunneler og broer fortalt til interesserte barn og barnebarn. Men dette, det må innrømmes, er kun spekulasjoner. Det som er tilfelle er i alle fall at teppet har sine bruksspor, så det har ligget et sted der det har vært liv og røre. I 2015, i forbindelse med et arveoppgjør der ingen slektninger hadde meldt sin interesse, har altså teppet kommet ut på markedet og havnet hos oss.

Men teppets historie er langt fra avsluttet. I skrivende stund befinner det seg nok en gang i Teheran, denne gangen innlevert til en reparatør som skal se over frynser og sidekanter. Slik gir det meg en foranledning til nok en Iran-tur i nærmeste fremtid for å frakte det trygt tilbake til  våre teppebunker på Grini Mølle. Og så?  Da vil nok en ny eier før eller siden komme på banen og slik fortsette dette fine Isfahan-teppets sosiale liv…