Et Isfahan-teppes sosiale liv

Isfahan-teppe DSCN7859Orientalske tepper er ikke bare fascinerende i seg selv, men vel så mye i kraft av det de kan fortelle oss om steder, tider og hendelser. De er en del av den materiele kultur i det samfunnet der de ble laget. Men siden de i århundrer på ulike vis har havnet langt unna sitt opprinnelsessted, kan selve spredningen også fortelle oss mange historier. I boken ‘The social life of things’ som er redigert av sosialantropologen Arjun Appadurai og som ser på «commodities in cultural perspective» fra ulike synsvinkler, har orientalske tepper fått sitt eget kapittel (Weavers and dealers: the authenticity of an oriental carpet) skrevet av antropologen og teppesamleren Brian Spooner. Som regel kommer dessverre teppene  som er blitt  en del av et vareløp oss i hende uten sin livshistorie, så vi må basere oss på kunnskap og generelle antagelser. Desto mer gledelig når vi finner et teppe der vi får konkret kunnskap om noen av etappene på veien fra fremstilling til oss. I dag skal vi presentere et teppe som vi har fått i vår eie akkompagnert av en helt presis historie som dessuten gir oss innblikk i koblinger mellom Skandinavia og Iran i mellomkrigstiden.

Veresk-broen
Veresk-broen – et av mesterstykkene som det danske firmaet Kampsax sto bak i forbindelse med jernbaneutbyggingen i Iran

I følge tidlige eiere av teppet ble det i 1938 gitt i gave av sjahen, Reza Pahlavi, til Erik Buhl Christensen. Han var en av lederne i det danske entreprenørfirmaet Monberg & Thorsen, som var underleverandører til et annet kjent dansk firma, Kampsax. Nettopp i året 1938 hadde Kampsax fullført byggingen av den transiranske jernbanen som via Teheran gikk fra Den persiske gulf i sør til Det kaspiske hav i nord. Kampsax hadde blitt tildelt jobben etter årtier med politiske forviklinger og strandede forsøk på å bringe Iran inn i jernbanens tidsalder. Hovedentreprenøren Kampsax tildelte en rekke ingeniørfirmaer ansvaret for deler av traséen og mange skandinaver var involvert i denne storstilte utbyggingen på 1930-tallet. Selv har vi en god norsk venn som er født i Teheran i 1936 da hans far arbeidet for Kampsax i forbindelse med dette jernbaneprosjektet. Hele entreprisen, som ble startet i 1933,  ble gjennomført under budsjett og nesten et år før planen, så sjahen var ganske sikkert svært fornøyd med sine skandinaviske leverandører. Vi kan vel anta at sjahen delte ut en hel bunke med fine persiske tepper til nøkkelmennene bak denne organisatoriske og teknologiske bragden, som kom til å bety mye for Irans videre utvikling. Særlig under andre verdenskrig fikk jernbanen en viktig strategisk betydning. Men det er en annen historie…

Disse teppene ble nok laget på bestilling i et eller flere verksteder i Isfahan, der en mester designet mønsteret og dyktige knyttersker utførte selve knyttingen.  Isfahan-teppet vi presenterer her er av den klassiske, tidlige typen, med kortklippet luv, lett og løs struktur og typisk fargepalett med en karakterisktisk lys blå farge i noen motivdetaljer.  Mønsteret er spesielt sofistikert med grener i form av perfekte arabesker strømmende ut fra en luksuriøs vase.  Vakre fugler gjemmer seg løvverket sammen med forseggjorte rosetter og palmetter. Med en knutetetthet på ca. 650 000 knuter per m2 kan det ikke måle seg med de supertette Isfahan-teppene som ble laget etter 2.verdenskrig, men på 1930-tallet, da det sannsynligvis er laget, var nok dette blant de aller ypperste kvalitetene.

Siden 1938, da Erik Buhl Christensen vendte hjem til Danmark etter mange år i Iran, har det nok prydet en av stuene i hans Københavner-hjem og vært foranledning til mange anekdoter fra det strabasiøse arbeidet med tunneler og broer fortalt til interesserte barn og barnebarn. Men dette, det må innrømmes, er kun spekulasjoner. Det som er tilfelle er i alle fall at teppet har sine bruksspor, så det har ligget et sted der det har vært liv og røre. I 2015, i forbindelse med et arveoppgjør der ingen slektninger hadde meldt sin interesse, har altså teppet kommet ut på markedet og havnet hos oss.

Men teppets historie er langt fra avsluttet. I skrivende stund befinner det seg nok en gang i Teheran, denne gangen innlevert til en reparatør som skal se over frynser og sidekanter. Slik gir det meg en foranledning til nok en Iran-tur i nærmeste fremtid for å frakte det trygt tilbake til  våre teppebunker på Grini Mølle. Og så?  Da vil nok en ny eier før eller siden komme på banen og slik fortsette dette fine Isfahan-teppets sosiale liv…