Pazyryk i Peterburg

Isak-katedralen i St. PetersburgSt. Petersburg – et reisemål som har lokket en stund. Denne byen som ble anlagt  i Neva-deltaet mellom 1703 og 1712 av Peter den store (eller rettere sagt av utallige tvangsarbeidere som arbeidet under umenneskelige forhold i de vanskelige sumpområdene som utgjorde utgangspunktet) og som vi kjenner fra  Anna Karenina og Krig og Fred som et sted der overklassen, fri fra tidsklemme og det prosaiske arbeidslivets krav, levde sitt storslåtte sosietetsliv. Fra historieforelesningene minnes vi byens sentrale rolle under den russiske revolusjon i 1917 – her startet det hele med arbeiderdemonstrasjoner forut for februarrevolusjonen og stormingen av Vinterpalasset under oktoberrevolusjonen senere samme år, begivenheter som førte til at tsar Nikolaj II abdiserte og at Sovjetunionen ble etablert gjennom bolsjevikenes maktovertagelse. Også fra krønikene om 2.verdenskrig har St. Petersburg sin bitre plass – byen var beleiret og beskutt av tyske styrker i hele 29 måneder fra september 1941 til januar 1944. Over en million innbyggere ble drept eller døde av sult under den nådeløse beleiringen, som bortsett fra en usikker forbindelse over Ladogakanalen brøt alle forsyningslinjer. De ulike historiske epokene gjenspeiler seg i byens navn:  St. Petersburg mellom 1703 og 1914, Petrograd fra 1914 til 1924 og Leningrad fra 1924 til oppløsningen av Sovjetunionen i 1991, da byen etter et  ønske fra flertallet av befolkningen igjen fikk tilbake sitt opprinnelige navn. I dagligtalen kalles den av russere forøvrig bare Peterburg, ofte bare Peter.

I sommer fikk vi endelig anledning til å tilbringe noen dager i denne sagnomsuste by. Det er den europeiske komponenten i den russiske kulturmiks som er mest synlig i St. Petersburgs gatebilde – ja, om man ser bort fra løkkuplene i Blodskirken fra 1883 som nærmest må ses på som en pastisj over russisk middelalderarkitektur i nasjonalromantisk ånd.

rj-shklyarov-obraztsova
Fra Romeo og Julie. Photo: Natalia Razina / Mariinsky Theatre ©

Ellers er det barokk og nyklassistisk arkitektur som omkranser de brede avenyer og tallrike vannløp som preger byen. Det rike kulturlivet er også i en vestlig tradisjon med fantastiske ballett- og operaforestillinger. På oss ble det flere forestillinger i Marinskij- og Mikhailovskij-teatrene. Byens museer er likeledes i stor grad preget av europeiske idealer. Fremst blant disse står selvsagt Eremitasjen, opprinnelig bygd rundt 1760 i tilslutning til Vinterpalasset for å romme tsarinne Katarina den annens private samlinger. Siden har museet fått stadige tilskudd, ikke minst i form av beslaglagte kunstverker fra adelsfamilier og kirkegods etter 1917. De øvre etasjene er høyst severdige i seg selv, med rikt dekorerte saler og trappeløp. Museet inneholder store mengder europeisk, inkludert russisk, malerkunst og kunstgjenstander. Vi merket oss særlig utvalget av Rembrandt-bilder og den imponerende samlingen av impresjonistisk kunst.

Eremitasjen sett fra Neva-elven
Eremitasjen sett fra Neva-elven

 

Nedgang til Eremitasjens sentralasiatiske samlinger
Til de sentralasiatiske samlinger

For å utforske det slaviske Russland og det multi-etniske imperiet som vitterlig hører med i bildet,  må man altså dra vekk fra St. Petersburg – til Moskva, Jaroslav, Kazan, de tidligere sovjet-republikkene …..  Men vent litt! Et av reisens mål lå i Eremitasjens kjelleretasjer, som blant annet rommer museets store sentralasiatiske samlinger, resultatene av omfattende russiske og sovjetiske arkeologiske utgravninger på 1800- og 1900-tallet. Vår ypperlige norsktalende guide ledet oss henrykt gjennom rom etter rom med samlinger fra Sogdia, Bactria, de tyrkiske khanatene og, til slutt, de skytiske stammefolkene.
Hit hadde få turister bedt henne om å føre dem! Da vi nærmer oss de skytiske rommene venter jeg spent. Er Pazyryk-teppet å se?  Eller er det pakket ned i de mange, mange magasinene med gjenstander som ikke får plass i de permanente utstillingene? Men se der – midt blant hestekareter, filttepper og mumier henger det, det eldste bevarte håndknyttede teppet. Et stort øyeblikk for enhver teppe-interessert. Og nøyaktig slik litteraturen har formidlet det, blir man slått av fullkommenheten ved  dette teppet fra før 300 f.Kr.: Tettknyttet, med detaljerte figurative og geometriske motiver.  Om det er det eldste teppet vi kjenner, er det opplagt at det bygger på en vel utviklet knyttekunst.

Processed with MOLDIV

Pazyryk-teppet som måler 200 x 180 cm ble funnet i en skytisk kurgan, en type gravhaug som det fins flere av i de sibirske Altai-fjellene. Denne graven ble gravd ut i årene 1947-49 under ledelse av den sovjetiske arkeologen Sergei Rudenko. I bunnen av gravhaugen fant man et gravkammer med en mann og en kvinne i. Graven var blitt plyndret i tidligere tider, bortsett fra den delen der et større antall hester var begravet. Her lå det flere tekstiler som på grunn av permafrosten i området var perfekt bevart. Filtteppene med ryttermotiver kan utmerket godt ha blitt fremstilt av skyterne selv, et rytterfolk som livnærte seg av nomadisk husdyrhold og hesteoppdrett. Et sadelteppe kantet med kinesisk silke og et annet med persisk opprinnelse vitner om utbredte forbindelser med de store naborikene i øst og vest. Når det gjelder Pazyryk-teppet selv er det stor uenighet blant forskerne om hvem som har fremstilt det. Teppet og skyternes gullskatter, som også befinner seg i Eremitasjen, vitner i alle fall om en høyt utviklet håndverkskultur, uansett om det var fremstilt av skyterne selv eller erhvervet fra urbane håndverkere i Persia eller Armenia gjennom handel.
Man kunne tilbringe hele dager bare i Eremitasjen. For virkelig å yte St. Petersburg og byens viktige plass i russisk historie rettferdighet andrei-makine-la-vie-d-un-homme-unconnu-livre-896578569_Lmåtte man ha mye mer tid enn vi hadde til disposisjon – så det får bli flere turer dit! I mellomtiden leser jeg gjerne Andrei Makines bok  La vie d’un homme inconnu (på engelsk  The life of an unknown man) om igjen. I denne boken som kom ut i 2009,  beskriver og problematiserer denne superbe fransk-russiske forfatteren byens ulike epoker – Chekovs Russland, lidelsene  og fellesskapet i Sovjetunionens turbulente tiår og den grenseløse markedsøkonomien i dagens Russland.

 

 

 

 

Lovsang til luven

Hvorfor ikke begynne Trojo sin nye blogg med en lovsang til luven?  Denne myke, solide, skinnende og lunende overflaten som er det viktigste kjennetegnet til håndknyttede tepper. Et vevd tekstil – kelim, soumak, broderi eller basert på andre teknikker – har på sin side ikke det knyttede tekstilets tredimensjonale struktur.
Å våkne opp og sette bena ned på et lunt og mykt teppe ved sengekanten utgjør en behagelig start på dagen. green-lawnLuven er som en frodig gressplen en deilig sommer-dag og gir som den  godfølelse for nakne føtter. Den absorberer også lyder i et rom og pynter opp på ethvert gulv. Man kan fint, som iranerne tradisjonelt har for vane, gjøre et rom fullt møblert med bare et teppe på gulvet.

For den som knytter teppet vil ikke resultatet av det månedslange arbeidet være fullt ut egnet til vurdering før den siste operasjonen med klipping av luven til en kort og jevn overflate er gjennomført. Oftest blir dette utført av spesialister, for et feilskjær kan ødelegge hele teppet. Særlig er dette tilfelle for de tettknyttede byteppene, men også for enklere tepper er en regelmessig overflate av passe høyde viktig å få til.

Luven kuttes
Luven kuttes

For betrakteren er luven en kilde til fascinasjon. Teppet forandrer seg alt etter hvordan lyset faller eller hvilken side du står på, for luven står sjelden rett opp. Den vender en vei, i retning av den enden der knytteren har startet arbeidet.

Luv i teppe med skrå og asymmetrisk knute
Luv i teppe med skrå og asymmetrisk knute

For teppeentusiaster bidrar luven til analysen av et ukjent eksemplar. Er luven kort eller lang? Slitt eller i god stand? Vender den mot venstre eller mot høyre, eller rett frem som tilfellet er når teppet er knyttet med symmetrisk knute?  For fotografen er luven en utfordring, for hvordan skal man plassere lyskilden for å få frem den tredimensjonale dimensjon og yte luvens tekstur full rettferdighet?

Luven gjør at det er endene på garnet som gir mønster og tekstur og resultatet er et mer glansfullt og rikt uttrykk enn når garnet ligger flatt og horisontalt slik som i et vevd tekstil. Og til glede for alle eiere av et slikt teppe – jevnlig bruk gjør overflaten bare bedre og bedre, i alle fall de første ti-tyve årene! Fibrene åpner seg, fargene poleres skånsomt og teppet blir med alderen mer harmonisk og får mer karakter.

Luv til venstre, kelimvev til høyre

Luv til venstre, kelimvev til høyre