hegejac – Veven i verden

Blomsterprakt

Sommeren er Blomster Botanisk Hage her med all sin fargeprakt! Lite gjør meg lykkeligere enn en tur i Botanisk hage på denne tiden av året. Rhododendron, blåregn og de første pionene kappes om oppmerksomheten. Forunderlig med denne skjønnheten som dukker opp hvert eneste år, helt av seg selv… Vel, foredling av artene over lang tid og dyktige gartnere her og nå er selvsagt viktige forutsetninger. Hageblomstene er ikke bare natur, men også et kulturproduk

I den persiske kulturen verdsettes blomster og hager spesielt høyt. Blomstermotiver har funnet sin vei inn i kunsten på mange områder – i minityrmaleriene so pryder boksidene, i keramikkflisene som smykker moskéer og andre bygninger og selvsagt også i de knyttede teppene. Vi finner dem både i stilisert og naturalistisk form i mange teppetyper. I byteppene utgjør de nærmest selve fundamentet for mønstertradisjonen og mange landsbytepper har blomstermotiver som et sentralt innslag.

Nomadene har tradisjonelt hatt non-figurative og geometriske motiver, men av og til ser vi at en nomadeknytterske har latt seg inspirere av byenes hager og blomsterprakt. Et vakkert eksempel er dette lille Qashqai-teppet der roser er satt opp i et gittermønster med en spennende fargekombinasjon.

I Afghanistan, Tyrkia og Kaukasus har nomadenes motivkrets dominert, selv etter at de fleste som knyttet eller vevet tepper ble fastboende. I noen områder finner man imidlertid også der tepper med blomstermotiver, kanskje basert på innflytelse fra den persiske kulturen som sto svært sterkt blant bybefolkningen fra Istanbul i vest til Dehli i øst.

Mønster og motiver har i det hele tatt flyttet på seg og gitt inspirasjon til nye varianter av de opprinnelige versjonene. Rosemønstrene fra 1700-tallets franske vevnader ble svært populære hos russiske adelsfolk og godseiere. I den russiske folkekulturen ser i sporene ennå i babushkaenes hodetørklær og emaljerte fat og boller. Fra Russland spredde rosemotivene seg til naboområdene – der vi i dag kan se dem i rosekelimene fra Moldova, Karabagh-teppene fra Kaukasus og i mange typer persiske tepper der naturalistiske rosemotiver blir kalt ‘gol farang’, «fremmed blomst».

Fra utvalget vårt i forretningen har vi plukket frem noen av teppene der floraen har inspirert design og dekor. På nettsidene våre fins et større utvalg og nærmere beskrivelse av de enkelte teppene: Roser og blomster

Silke langs Silkeveien

Silke er et fascinerende materiale, enten det gjelder fremstillingsmetode, anvendelsesområde eller silkens historiske betydning. Silke var jo sentral for handel og økonomisk virksomhet langs Silkeveien, dette nettverket av handelsruter som bandt øst og vest sammen opp gjennom tidene. Silke var også viktig for den rike tekstiltradisjonen vi ser blant mange folkegrupper i Sentralasia og Midtøsten.

Sammen med fotograf Rolf Larsen har jeg i de siste år viet silken stor oppmerksomhet og foretatt diverse dypdykk ned i dens mange aspekter. Viktig kilde til kunnskap og inspirasjon var reisen vi foretok til den tyrkiske byen Bursa, som var et viktig silkesenter i det ottomanske riket. I tillegg til silketepper har man benyttet silke i mange typer broderte og vevede tekstiler fra landene langs Silkeveien. Det har vært fascinerende å sette seg nærmere inn i deres historiske og kulturelle sammenheng.

Resultatet av våre studier ble en utstilling av fotografier og silketekstiler i utstillingslokalet vårt, Galleri Grini Mølle, sommeren 2020 og et lite hefte der vi beskriver de utstilte gjenstandene og gir en kortfattet introduksjon til temaet silke. Heftet kan bestilles hos oss enten på papir eller i PDF-format.

Nå har vi virkelig fikk øynene opp for hvor delikat og eksklusivt silke er som materiale og flere silketepper har funnet sin plass i utvalget vårt.

Persiske knuter forteller

Utstillingen Knuter – persiske tepper forteller vises på Rådhusgalleriet i Oslo i perioden 22.september til 4.oktober. Utstillingen, som arrangeres av fotograf Rolf Larsen og Hege Jacobsen (innehaver av Trojo Orientalske Tepper), har som idé å vise en annen side av det iranske samfunnet enn den vi kjenner fra nyhetsbildet de siste årene. Et nyhetsbilde der atomavtale, ytringsfrihet, religiøs ensretting og Syriakonflikt har hovedfokus. Vi ønsker å formidle en fredeligere side av landet ved å ta utgangspunkt i et annet kjent begrep i Norge: Persiske tepper.

I utstillingen lar vi teppene tale gjennom sin struktur og sitt visuelle uttrykk – det sier mye om hvem som har laget dem og under hvilke omstendigheter. Også de mange fotografiene fra våre felles reiser i Iran bidrar til fortellingen vi ønsker å formidle – fortellingen om den persiske teppetradisjonen som på unikt vis forener sosiale, kulturelle og økonomiske forhold. De persiske håndknyttede og vevede tekstilene er på samme tid bruksgjenstander som dekker funksjonelle behov, kulturelle tradisjonsbærere, kunstgjenstander med estetisk egenverdi og en markedsvare som inngår i en omfattende økonomisk virksomhet av globalt omfang. I våre dager er dette fortsatt en levende tradisjon som er forankret i viktige samfunnsprosesser. Vi håper denne utstillingen vil gi mer innsikt og nysgjerrighet rundt den persiske teppekunsten, og ikke minst kunnskap om landet den kommer fra og dets innbyggere …

Et av teppene som forteller er dette afshar-teppet:

At jeg er av afshar-slekt kan man se av mønsteret mitt som kalles se kalleh eller tre hoder. Den samme komposisjonen har vært brukt av såvel nomader som fastboende i uminnelige tider og er fremdeles i bruk. Det er også lett å se at min knytterske har vært usedvanlig dyktig og oppfinnsom – så kommer hun da også fra landsbyen Dehadj, som ligger langt ute i ørkenen mellom Yazd og Shahr Babak og er kjent for sin teppekunst. Knyttingen er tett og fin, motivene umåtelig fint tegnet og fargene er i spennende nyanser. Hun har nok tilhørt en familie som ikke lenger hadde mange sauer, for hun har valgt å bruke bomull i renningen. Men det som virkelig gjør at jeg skiller meg ut i mengden, er alle fuglene som hun har prydet det blå bunnfeltet med. Kanskje hennes slekt kom til Kerman-provinsen fra Fars, der slike fugler var mye mer vanlig?

Ikke langt fra landsbyen Dehadj møtte vi en av de mange afshar-nomadene som fremdeles prøver å leve på gamlemåten:

Det blir stadig færre som lever som meg – med dyrene på sommerbeite i høyden i den varme årstiden og på vinterbeite i lavlandet når det blir kaldt i fjellene. Heldigvis for vår stamme er det ikke så langt å forflytte seg mellom de to områdene. Andre må vandre i flere uker med dyrene for å komme frem. Det vil si, det var før i tiden – nå frakter man jo dyrene med lastebil og selv kjører jeg motorsykkel når jeg er ute på reise. Om sommeren er husværet enkelt – bare hytter av kvister og steinmurer, men i vinterområdet har vi varme og solide hus. Sauene oggeitene må passes godt på, særlig når de er små og utsatt for rovfuglene. Jeg passer spesielt godt på geitene. De gir den silkemyke kork-ullen som vi får en god pris for i basaren. Det er bare jeg og kona mi som holder til her ute, barna bor hos slektninger i byen og går på skole. De kommer nok ikke til å bli nomader når de blir voksne.

Gabbeh

For den som har sett den iranske regissøren Mohsen Makhmalbafs film ‘Gabbeh’ fra 1996, vekker dette ordet assosiasjoner til poesi, farger og drømmeaktig virkelighet. I denne mesterlige fabelen er temaet den unge kvinnen Gabbehs kjærlighetshistorie – men filmen en hyllest til qashqai-folkets nomadetilværelsee – forflytningene til sommerbeite gjennom vakker og vill natur, fargenes betydning og hverdagslivet med dyreflokker, skolegang og giftermål. Fremstilling av gabbeh-teppene får en fremtredende plass. Den opprinnelige betydningen av ordet gabbeh var rå eller røff, og det passer godt på disse tekstilene, i alle fall slik de opprinnelig var den gang de ble laget av nomadene til eget bruk. Akkurat som berberteppene – se vår beskrivelse av dem i et annet blogginnlegg – var de svært grovt knyttet, med mange rader innslag, lang luv og med enkle og geometriske mønstre med dramatisk fargebruk. Strukturen var myk og føyelig, slik at de også kunne brukes til å dekke seg med i kalde vinternetter i de snøkledde Zagros-fjellene.

I filmen ‘Gabbeh’ spilles onkelen som kommer til nomadene og lærer dem om farger og betydningen av å følge sine drømmer, av Abbas Sayahi. Han er ingen hvem som helst innenfor iransk teppenæring. Han var i mange år den eneste som fortsatt drev med plantefarging av ull i større skala,

i en tid da det var syntetiske farger som var det enerådende. På 1980-tallet så flere kjøpmenn i basaren potensialet i gabbeh-teppene. De allierte seg med Abbas Aayahi for å revitalisere det tradisjonelle håndverket og starte produksjon av nye tepper i stor skala. Fremst blant disse var Gholam Reza Zollanvari som siden har hatt stor suksess med sine kolleksjoner av slike tepper. Teppene som ble resultatet av denne revitaliseringen av gabbeh-tradisjonen, er mye mer robuste og kompakte enn de opprinnelige. Man har nå færre innslagsrader mellom knuteradene og sørger for å banke strukturen godt sammen for å få et fast og solid fundament som egner seg til å ligge på gulv.

Gabbeh Fargeri-0052 — Agha Najafi i verkstedet

Zollanvari har dominert på internasjonale handlermesser og i spesialtidsskrifter for teppeinteresserte, men mange andre mindre aktører har også kommet på banen. Abbas Sayahis fargeri lå i Sultanabad, like utenfor Shiraz. Dette er noe av et sentrum for teppenæringen i Fars-provinsen og her finner vi også Aman Najafi, som selv har et fargeri og som organiserer produksjon av gabbeh i flere landsbyer i provinsen, etter å ha lært av Zollanvaris eksempel. Vi ble med ham først til fargeriet, så til flere landsbyer hvor det var kvinner som knyttet gabbeh for ham. Lik Agha Jan i Kader Abdollahs roman ‘Huset ved moséen’ er han aktivt med i å finne nye mønstre og sørge for god kvalitet under alle trinn i prosessen. Det begynner med god ull fra lokale sauer i landsbyene og ullen blir alltid håndspunnet. Spinningen er faktisk en av de mer kritiske prosessene – det er ikke så mange som mestrer kunsten å spinne for håndlenger. Blant qashqaiene gjøres dette stående og gående, med svært enkle hjelpemidler.

Det ferdige garnet fraktes til Sultanabad der Najafi og hans ansatte farger det med plantematerialer i store kar. Det er også en kunst å sørge for de riktige nyanser gjennom mengden av fargestoffer, temperaturen på vannet og lengden av behandlingen. Garnet vender så tilbake til landsbyene, hvor kvinnene knytter teppene. Etterpå må de vaskes omhyggelig for å få en god finish. Resultatet er robuste og kompakte tepper, med stiliserte mønstre i harmoniske fargenyanser – noen med subtile fargepaletter, andre med kraftigere og mer kontrastfull fargebruk. Mønstrene er geometriske eller

Vil denne lille qashqai-jenta bli ingeniør eller knytte tepper når hun blir stor? — Vil hun bli ingeniør eller teppeknytter når hun blir stor?

naivistiske gjengivelser av dyr, mennesker og planter – ofte knyttet til hendelser i knytterskenes liv. Selv om de er mindre forskjellig fra den vanlige formen for knyttede tepper enn det den opprinnelige gabbeh-typen var, har dagens tepper fortsatt en svært distinkt karakter. De appellerer gjennom sin enkelhet og sitt preg av improvisjon og umiddelbarhet. Slike tepper knyttes fortsatt i stor skala i utallige landsbyer rundt Shiraz og særlig i Firuzabad-regionen der svært mange av befolkningen er tidligere Qashqai-nomader som har blitt bofaste i sine tidligere sommerbeiteområder. Men andre land har også begynt å produsere tepper av samme karakter som de iranske – og begrepet gabbeh kan nå like godt forstås som et generisk uttrykk for en bestemt teppestil. I Iran begynner gabbeh-teppene å bli ganske kostbare, da arbeidskraften og ullprisene har økt betydelig.

Om kalendere, vårjevndøgn og nouruz

Nouruz 2005 — Haft sin – et bord der syv ulike ting som begynner på bokstaven ‘sin’ er dandert på dekorativt vis er obligatorisk i feiringen av nouruz

I forrige uke rundet vi vårjevndøgn. I astronomien er dette en viktig milepæl som innebærer at «dag og natt er like lange over hele jorden og solen står loddrett over et punkt på ekvator», ifølge Wikipedia. Den gregorianske kalender, som vi følger i den vestlige verden, er en solkalender og basert på begrepet tropisk år, det vil si at et år varer like lenge som tiden mellom to vårjevndøgn, som igjen svarer til tiden det tar jorden å passere en hel runde rundt solen. Men, som vi vet, vårt nyttår starter 1. januar og ikke på datoen for vårjevndøgn. Den tradisjonen stammer helt fra den romerske keiseren Julius Cæsars tid, som i år 46 f. Kr. innførte den julianske kalender og med det inndelingen i tolv måneder slik vi har det i dag. Årsaken til at 1. januar ble valgt er ikke kjent, men det ble videreført da den gregorianske kalender ble innført av pave Gregor 13 i 1582. Hensikten med den kalenderreformen var å gjøre kalenderen mer nøyaktig, slik at året nettopp skulle tilsvare et tropisk år og at vårjevndøgn alltid skulle falle på 21.mars. Den gregorianske kalender ble dermed ganske nøyaktig, ikke minst takket være ordningen med et skuddår hvert fjerde år.

Det fins imidlertid andre solkalendere som er enda mer nøyaktige i forhold til solens bevegelser, slik at kalenderdatoen for vårjevndøgn alltid svarer presist til det astronomiske fenomenet. Den iranske kalenderen er blant de aller mest nøyaktige i så måte, og i denne kalenderen har man også valgt vårjevndøgn som nyttårsdag.

Forløperen til denne kalenderen ble utarbeidet for over to tusen år siden, av zoroastriske astronomer. Den er basert på 12 måneder og de zoroastriske navnene på disse benyttes stadig på persisk: Farvardin, Ordibehesht, Khordad, Tir, Mordad, Shahrivar, Mehr, Aban, Azar, Dey, Bahman, Esfand.

Siden har den blitt modifisert og forfinet, ikke minst av Omar Khayyam (1048-1131) rundt 1075 e.Kr. Han var astronom i seldsjukksultanen Malikshahs tjeneste og hadde fått bygget et solobservatorium i Ray, en by som lå noen kilometer unna dagens Teheran. På denne tiden hadde den islamske kulturkrets sin storhetstid, med briljante matematikere, astronomer, medisinere, historikere og geografer. Andre ruvende skikkelser på den tiden var Abu Sina – hos oss bedre kjent som Avicenna (980-1037) , Firdousi (935-1020) og Al-Biruni (973-1048). Grensene mellom de ulike fagområder var jo ikke trukket opp på samme måte som i vår tid, de fleste kunstnere og vitenskapsmenn behersket vide kunnskapsområder. Omar Khayyam var i så måte et typisk eksempel. I tillegg til kalenderen og matematiske og astronomiske skrifter er han minst like kjent for sine dikt. Samlingen Ruba’iyat som består av firestrofede vers er blitt berømt også blant et vestlig publikum. Han prediket enkelhet, sufismens idealer og sans for livets små gleder:

Antikk Tabriz-teppe med Omar Khayyam-motiv — Slike tepper med «Omar Khayyam»-motiv er populære i Iran og Midtøsten forøvrig. Faktisk var et Isfahan-teppe med et slikt romantisk motiv blant de aller første vi anskaffet oss…

Sat du og eg saman, hand i hand,

ein stad der åker møter ørkensand

med vin, ein brødleiv og ei bok, var eg

meir sæl enn nokon sultan i sitt land.

Gjendiktet av Johannes Gjerdåker, Kil de

Men vårt tema her er vårjevndøgn – og i den sammenheng må mer sies om nouruz-feiringen. Ingen møter våren så hjertelig og grundig som innbyggerne i land som tilhører den persiske kulturkrets: Iran, kurdernes områder, Azerbaidjan, Afghanistan og store deler av Sentralasia. Før nouruz må det vaskes og feies fra kjeller til loft og alle i familien får nye klær. Gjeld som er påløpt i løpet av året må gjøres opp – alt skal starte på nytt.

Chehel Sotun i Isfahan — Safavide-sjahene hadde storslåtte nouruz-mottagelser i Chehl sotun-palasset

I nouruz-perioden er besøk hos slektninger og venner en svært viktig ingrediens, og disse avholdes etter strikt etikette med hensyn på hvem som skal besøke hvem og i hvilken rekkefølge. Alle får gaver og servering av tradisjonelle retter. Feiringen strekker seg over flere uker og avsluttes med Sizdahbedeh– som betyr noe slikt som ”ut på landet den trettende dagen”. Alle drar ut i det grønne og forårsaker en dag med et trafikkaos som overgår alle andre dager – og det sier ikke så lite.

Trapperelieffer, Persepolis — Gaveprosjesjonen i den monumentale trappen som leder opp til palassene i Persepolis

Mye av det som binder iranere sammen er knyttet til førislamske skikker og institusjoner og nouruz er et godt eksempel på dette. Også under akamenidene feiret man nyåret ved vårjevndøgn og ved hoffet hadde man omfattende nouruz-mottagelser. Noen historikere mener at oldtidskomplekset Persepolis – iranernes Takht-e Jamshid – først og fremst tjente seremonielle formål, og særlig i forbindelse med nouruz. Den storslagne trappeoppgangen som fører opp til platået er prydet av relieffer der lange prosesjoner av representanter for ulike folkeslag bringer kongen gaver i forbindelse med nyttårsfeiringen.

Den iranske kalender stammer fra zoroastrisk tid, men har likevel i dag en egenskap som knytter den til den islamske epoke: År null er året da Mohammed flyktet fra Mekka til Medina (hejr) , det vil si 622 e.Kr. Dette har den til felles med den islamske månekalenderen som i Iran benyttes i religiøse sammenhenger. Men der den iranske solkalenderen bare har kommet til år 1394, er månekalenderen nå i sitt 1438. år etter hijri. Månekalenderen mister forøvrig stadig terreng – Saudi Arabia gikk over til den gregorianske kalender i oktober i fjor. Egentlig ganske oppsiktsvekkende, gitt den sterke tilknytningen til islam som månekalenderen har. Alle religiøse høytider følger den, med den
konsekvens at tidspunktet på året gradvis forskyves år for år. Nouruz, derimot, kommer alltid i slutten av mars, når våren er et faktum.

Kilder og videre lesning

Saudi Arabia switches to ‘Western’ Gregorian calendar (Independent)

Mer om Omar Khayyam (Iranchamber)

Mer om nouruz (Wikipedia)

Om astronomi, vårjevndøgn og mye annet (historieblogg.no)

Pazyryk i Peterburg

St. Petersburg – et reisemål som har lokket en stund. Denne byen som ble anlagt i Neva-deltaet mellom 1703 og 1712 av Peter den store (eller rettere sagt av utallige tvangsarbeidere som arbeidet under umenneskelige forhold i de vanskelige sumpområdene som utgjorde utgangspunktet) og som vi kjenner fra Anna Karenina og Krig og Fred som et sted der overklassen, fri fra tidsklemme og det prosaiske arbeidslivets krav, levde sitt storslåtte sosietetsliv. Fra historieforelesningene minnes vi byens sentrale rolle under den russiske revolusjon i 1917 – her startet det hele med arbeiderdemonstrasjoner forut for februarrevolusjonen og stormingen av Vinterpalasset under oktoberrevolusjonen senere samme år, begivenheter som førte til at tsar Nikolaj II abdiserte og at Sovjetunionen ble etablert gjennom bolsjevikenes maktovertagelse. Også fra krønikene om 2.verdenskrig har St. Petersburg sin bitre plass – byen var beleiret og beskutt av tyske styrker i hele 29 måneder fra september 1941 til januar 1944. Over en million innbyggere ble drept eller døde av sult under den nådeløse beleiringen, som bortsett fra en usikker forbindelse over Ladogakanalen brøt alle forsyningslinjer. De ulike historiske epokene gjenspeiler seg i byens navn: St. Petersburg mellom 1703 og 1914, Petrograd fra 1914 til 1924 og Leningrad fra 1924 til oppløsningen av Sovjetunionen i 1991, da byen etter et ønske fra flertallet av befolkningen igjen fikk tilbake sitt opprinnelige navn. I dagligtalen kalles den av russere forøvrig bare Peterburg, ofte bare Peter.

I sommer fikk vi endelig anledning til å tilbringe noen dager i denne sagnomsuste by. Det er den europeiske komponenten i den russiske kulturmiks som er mest synlig i St. Petersburgs gatebilde – ja, om man ser bort fra løkkuplene i Blodskirken fra 1883 som nærmest må ses på som en pastisj over russisk middelalderarkitektur i nasjonalromantisk ånd.

rj-shklyarov-obraztsova — Fra Romeo og Julie. Photo: Natalia Razina / Mariinsky Theatre ©

Ellers er det barokk og nyklassistisk arkitektur som omkranser de brede avenyer og tallrike vannløp som preger byen. Det rike kulturlivet er også i en vestlig tradisjon med fantastiske ballett- og operaforestillinger. På oss ble det flere forestillinger i Marinskij- og Mikhailovskij-teatrene. Byens museer er likeledes i stor grad preget av europeiske idealer. Fremst blant disse står selvsagt Eremitasjen, opprinnelig bygd rundt 1760 i tilslutning til Vinterpalasset for å romme tsarinne Katarina den annens private samlinger. Siden har museet fått stadige tilskudd, ikke minst i form av beslaglagte kunstverker fra adelsfamilier og kirkegods etter 1917. De øvre etasjene er høyst severdige i seg selv, med rikt dekorerte saler og trappeløp. Museet inneholder store mengder europeisk, inkludert russisk, malerkunst og kunstgjenstander. Vi merket oss særlig utvalget av Rembrandt-bilder og den imponerende samlingen av impresjonistisk kunst.

Nedgang til Eremitasjens sentralasiatiske samlinger — Til de sentralasiatiske samlinger

For å utforske det slaviske Russland og det multi-etniske imperiet som vitterlig hører med i bildet, må man altså dra vekk fra St. Petersburg – til Moskva, Jaroslav, Kazan, de tidligere sovjet-republikkene ….. Men vent litt! Et av reisens mål lå i Eremitasjens kjelleretasjer, som blant annet rommer museets store sentralasiatiske samlinger, resultatene av omfattende russiske og sovjetiske arkeologiske utgravninger på 1800- og 1900-tallet. Vår ypperlige norsktalende guide ledet oss henrykt gjennom rom etter rom med samlinger fra Sogdia, Bactria, de tyrkiske khanatene og, til slutt, de skytiske stammefolkene.
Hit hadde få turister bedt henne om å føre dem! Da vi nærmer oss de skytiske rommene venter jeg spent. Er Pazyryk-teppet å se? Eller er det pakket ned i de mange, mange magasinene med gjenstander som ikke får plass i de permanente utstillingene? Men se der – midt blant hestekareter, filttepper og mumier henger det, det eldste bevarte håndknyttede teppet. Et stort øyeblikk for enhver teppe-interessert. Og nøyaktig slik litteraturen har formidlet det, blir man slått av fullkommenheten ved dette teppet fra før 300 f.Kr.: Tettknyttet, med detaljerte figurative og geometriske motiver. Om det er det eldste teppet vi kjenner, er det opplagt at det bygger på en vel utviklet knyttekunst.

Pazyryk-teppet som måler 200 x 180 cm ble funnet i en skytisk kurgan, en type gravhaug som det fins flere av i de sibirske Altai-fjellene. Denne graven ble gravd ut i årene 1947-49 under ledelse av den sovjetiske arkeologen Sergei Rudenko. I bunnen av gravhaugen fant man et gravkammer med en mann og en kvinne i. Graven var blitt plyndret i tidligere tider, bortsett fra den delen der et større antall hester var begravet. Her lå det flere tekstiler som på grunn av permafrosten i området var perfekt bevart. Filtteppene med ryttermotiver kan utmerket godt ha blitt fremstilt av skyterne selv, et rytterfolk som livnærte seg av nomadisk husdyrhold og hesteoppdrett. Et sadelteppe kantet med kinesisk silke og et annet med persisk opprinnelse vitner om utbredte forbindelser med de store naborikene i øst og vest. Når det gjelder Pazyryk-teppet selv er det stor uenighet blant forskerne om hvem som har fremstilt det. Teppet og skyternes gullskatter, som også befinner seg i Eremitasjen, vitner i alle fall om en høyt utviklet håndverkskultur, uansett om det var fremstilt av skyterne selv eller erhvervet fra urbane håndverkere i Persia eller Armenia gjennom handel.

Man kunne tilbringe hele dager bare i Eremitasjen. For virkelig å yte St. Petersburg og byens viktige plass i russisk historie rettferdighet

andrei-makine-la-vie-d-un-homme-unconnu-livre-896578569_L

måtte man ha mye mer tid enn vi hadde til disposisjon – så det får bli flere turer dit! I mellomtiden leser jeg gjerne Andrei Makines bok La vie d’un homme inconnu (på engelsk The life of an unknown man) om igjen. I denne boken som kom ut i 2009, beskriver og problematiserer denne superbe fransk-russiske forfatteren byens ulike epoker – Chekovs Russland, lidelsene og fellesskapet i Sovjetunionens turbulente tiår og den grenseløse markedsøkonomien i dagens Russland.

Berbertepper

Det er ikke så veldig lenge siden jeg fikk sansen for nordafrikanske tekstiler. Til å begynne med begynte jeg å legge merke til dem på de store handlermessene, så ble de pinnet og dukket opp i Pinterest-strømmen min i økende grad. Men lenge var de ikke på radaren i det hele tatt – så ulike i karakter og utforming som de er i forhold til våre kjerneområder i Iran, Afghanistan, Tyrkia og Sentralasia. Ja, en iransk teppehandlerkollega fnyser regelrett av at disse teppene er blitt så populære. Hva er dette, sier han, og graver frem et eksemplar han syns han bør ha i forretningen for ordens skyld . Det kan da ikke ta mer enn en uke å lage det?? Og, ja, her snakker vi om svært grovknyttede tekstiler, med lang luv og røff gjennomføring. Det gir ikke mening å snakke om antall knuter per cm, her må det minst desimeter til for å få et pålitelig mål. Innslagsradene er tilsvarende mange og grove. På noen typer bruker knytterskene stoffrester som innslag, slik at de på baksiden ligner på de filleryer min mormor pleide å veve på sin enorme flatvevstol.

Men sin enkle utforming til tross, disse teppene med geometriske motiver som tilsynelatende ikke følger noen konvensjoner, har sin egen sterke appell. De bryter radikalt med de persiske byteppenes intrikate mønstre, som er tegnet opp på forhånd og skal være perfekte på alle måter. Selv nomade- og landsbytepper fra de klassiske områdene har sine mer eller mindre uttalte regler for godt design. Blant annet ser man sjelden et teppe uten border – noe som ytterst sjelden er å se i berbernes tepper. Nomadenes gabbeh kommer nærmest i uttrykk, og i likhet med berberteppene ble disse opprinnelig laget til eget bruk i telt eller landsbyhytter.

De nordafrikanske teppene vi snakker om her (det fins også teppetyper mer inspirert av persisk og tyrkisk teppetradisjon) er laget av berberstammer som holder til i fjellområdene i Marokko. Det er mange stammer og understammer, alle med sine særegne typer. Teppene har lang luv og er myke og føyelige, så de ble nok primært brukt som pledd og sengetepper for å holde kulden ute. De mest kjente hos oss i dag er teppene Beni Ourani-stammen står bak, med geometriske mønstre i brunt eller svart på lys bunn. Men andre stammer, slik som Azilal og Boucherite, lager tepper med vibrerende farger og svært slående mønstre.

Mønstrene er for øvrig ikke så tilfeldige som de kan synes. På mange eldre Beni Ouarain-tepper kan man kjenne igjen motiver fra ansiktstatoveringene som var vanlig blant berberkvinner inntil begynnelsen av 1900-tallet. Motivene antas å ha talismanisk funksjon og er også knyttet til gruppens identitet.

Dette er et fenomen man også kan finne i teppene til noen fjellkurdergrupper, som også hadde tradisjon for ansiktstatoveringer. I dag er det bare noen få kvinner som har slike tatoveringer. Derimot er det fortsatt svært vanlig med henna-tatoveringer på armer og hender, som jo er en mye mindre permanent dekorasjon. Henna-dekoreringen finner man også blant arabiske folk i regionen, så om det er beslektede eller parallelle tradisjoner er ikke godt å si. Berberne er som kjent en egen etnisk gruppe i Nord-Afrika med egne tradisjoner og eget språk, tamazight. De fantes der før araberne erobret området fra 600-tallet av og utgjør etter manges mening det etniske grunnlaget for en stor andel av befolkningen i Algerie og Marokko, selv om de selv anser seg som arabere. Befolkningen i Vest-Sahara, saharawiene, er på sin side av rendyrket arabisk avstamning, med en arkaisk variant av arabisk språk som de brakte med seg da de ankom det vestlige Nord-Afrika på 1200-tallet.

Jeg tilbrakte på et tidspunkt i min karriere fem måneder ved FNs MINURSO-mission i Vest-Sahara. Et av høydepunktene var da jeg reiste med en fremtredende Polisario-leder i jeep gjennom ørkenen i Algerie for å hilse på hans familie som holdt til i en av de fire store flyktningeleirene som ligger der i hjertet av Sahara, gjemt og glemt av alle. Som del av velkomstritualet ble hendene mine dekorert etter alle kunstens regler. Etter en drøy time med grågrønn hennablanding omhyggelig dandert og emballert dukket de vakreste mønster opp. Et hyggelig minne fra Nord-Afrika! Og siden den gang følger jeg Vest-Saharas

fredelige kamp for å løsrive seg fra marokkansk okkupasjon, eller i det minste å kunne få avholde den lovede folkeavstemningen om territoriets fremtid.La oss hylle det saharawiske folket gjennom en av deres beste representanter, den nylig avdøde sangerinnen Mariem Hassan:

Desert blues – Haiyu av Mariem Hassan (Youtube)

Selv om fascinasjonen for nordafrikanske tekstiler definivt har vært til stede, er det først i år at vi har kjøpt inn noen eksemplarer til forretningen, Trojo Orientalske Tepper på Grini Mølle. I tillegg til de mer kjente Beni Ouarani-teppene falt jeg for de mer fargerike Azilal-teppene. Disse teppene er nå lagt inn på våre nettsider – ta en titt her: Berbertepper

Våre nyinnkjøpte berbertepper pakkes inn for forsendelse

Som vanlig legger vi vekt på å ha unike gjenstander med tilknytning til lokale miljøer og kulturelle tradisjoner. Beni Ouarani-tepper føres nå av veldig mange, men det er all grunn til å passe på når man kjøper. Det fins mange nylagde marokkanske tepper som nok ikke er laget av berbernomader og som er noe mer striglete i formen. Dessuten fins det mange kopier fra India og Kina, og også tuftede og maskinknyttede tepper fra Europa som har annektert de karakteristiske rombeformede mønstrene i brunsvart og hvitt.

Indiske kopier av Beni Oarain-tepper — Indiske bomulltepper med kopierte Beni Ouarain-mønstre

Det er i og for seg ikke noe galt i noen av disse, så lenge man er klar over hva man får og at prisen er deretter. For de autentiske tekstilene – såkalt vintage i dagens sjargong- vil alltid ligge høyere i pris enn nye som er produsert for et eksportmarked.

Linker til annet stoff om berbertepper:

Et Isfahan-teppes sosiale liv

Orientalske tepper er ikke bare fascinerende i seg selv, men vel så mye i kraft av det de kan fortelle oss om steder, tider og hendelser. De er en del av den materiele kultur i det samfunnet der de ble laget. Men siden de i århundrer på ulike vis har havnet langt unna sitt opprinnelsessted, kan selve spredningen også fortelle oss mange historier. I boken ‘The social life of things’ som er redigert av sosialantropologen Arjun Appadurai og som ser på «commodities in cultural perspective» fra ulike synsvinkler, har orientalske tepper fått sitt eget kapittel (Weavers and dealers: the authenticity of an oriental carpet) skrevet av antropologen og teppesamleren Brian Spooner. Som regel kommer dessverre teppene som er blitt en del av et vareløp oss i hende uten sin livshistorie, så vi må basere oss på kunnskap og generelle antagelser. Desto mer gledelig når vi finner et teppe der vi får konkret kunnskap om noen av etappene på veien fra fremstilling til oss. I dag skal vi presentere et teppe som vi har fått i vår eie akkompagnert av en helt presis historie som dessuten gir oss innblikk i koblinger mellom Skandinavia og Iran i mellomkrigstiden.

Veresk-broen – et av mesterstykkene som det danske firmaet Kampsax sto bak i forbindelse med jernbaneutbyggingen i Iran

I følge tidlige eiere av teppet ble det i 1938 gitt i gave av sjahen, Reza Pahlavi, til Erik Buhl Christensen. Han var en av lederne i det danske entreprenørfirmaet Monberg & Thorsen, som var underleverandører til et annet kjent dansk firma, Kampsax. Nettopp i året 1938 hadde Kampsax fullført byggingen av den transiranske jernbanen som via Teheran gikk fra Den persiske gulf i sør til Det kaspiske hav i nord. Kampsax hadde blitt tildelt jobben etter årtier med politiske forviklinger og strandede forsøk på å bringe Iran inn i jernbanens tidsalder. Hovedentreprenøren Kampsax tildelte en rekke ingeniørfirmaer ansvaret for deler av traséen og mange skandinaver var involvert i denne storstilte utbyggingen på 1930-tallet. Selv har vi en god norsk venn som er født i Teheran i 1936 da hans far arbeidet for Kampsax i forbindelse med dette jernbaneprosjektet. Hele entreprisen, som ble startet i 1933, ble gjennomført under budsjett og nesten et år før planen, så sjahen var ganske sikkert svært fornøyd med sine skandinaviske leverandører. Vi kan vel anta at sjahen delte ut en hel bunke med fine persiske tepper til nøkkelmennene bak denne organisatoriske og teknologiske bragden, som kom til å bety mye for Irans videre utvikling. Særlig under andre verdenskrig fikk jernbanen en viktig strategisk betydning. Men det er en annen historie…

Disse teppene ble nok laget på bestilling i et eller flere verksteder i Isfahan, der en mester designet mønsteret og dyktige knyttersker utførte selve knyttingen. Isfahan-teppet vi presenterer her er av den klassiske, tidlige typen, med kortklippet luv, lett og løs struktur og typisk fargepalett med en karakterisktisk lys blå farge i noen motivdetaljer. Mønsteret er spesielt sofistikert med grener i form av perfekte arabesker strømmende ut fra en luksuriøs vase. Vakre fugler gjemmer seg løvverket sammen med forseggjorte rosetter og palmetter. Med en knutetetthet på ca. 650 000 knuter per m2 kan det ikke måle seg med de supertette Isfahan-teppene som ble laget etter 2.verdenskrig, men på 1930-tallet, da det sannsynligvis er laget, var nok dette blant de aller ypperste kvalitetene.

Siden 1938, da Erik Buhl Christensen vendte hjem til Danmark etter mange år i Iran, har det nok prydet en av stuene i hans Københavner-hjem og vært foranledning til mange anekdoter fra det strabasiøse arbeidet med tunneler og broer fortalt til interesserte barn og barnebarn. Men dette, det må innrømmes, er kun spekulasjoner. Det som er tilfelle er i alle fall at teppet har sine bruksspor, så det har ligget et sted der det har vært liv og røre. I 2015, i forbindelse med et arveoppgjør der ingen slektninger hadde meldt sin interesse, har altså teppet kommet ut på markedet og havnet hos oss.

Men teppets historie er langt fra avsluttet. I skrivende stund befinner det seg nok en gang i Teheran, denne gangen innlevert til en reparatør som skal se over frynser og sidekanter. Slik gir det meg en foranledning til nok en Iran-tur i nærmeste fremtid for å frakte det trygt tilbake til våre teppebunker på Grini Mølle. Og så? Da vil nok en ny eier før eller siden komme på banen og slik fortsette dette fine Isfahan-teppets sosiale liv…

Tradisjon og fornyelse

Domotex – den årlige handlermessen for tepper og gulv som vi deltar på hvert år i januar måned – er overveldende. Her finner man tepper av alle typer, fra fortidens mesterverk til nåtidens eksperimentering og forsøk på fornyelse av dette hevdvunne håndverket. Vårt hjerte ligger hos de tradisjonelle gjenstandene, der individuell skaperevne er forankret i en levende samfunnskultur, men det er viktig å huske på at også disse tradisjonene har utviklet seg over tid og tatt opp i seg nye impulser og trender. Så man skal passe seg for å bli for puristisk!

Domotex.002 — Av det ypperste innenfor design-tepper: En fantastisk håndknyttet tiger fra 2015 og – vår favoritt – et Kashan-teppe laget av mesteren Mohtashem på slutten av 1800-tallet

Selv om vi så å si aldri beveger oss utenfor de fire-fem hallene der man finner håndlagede tekstiler er utbudet overveldende, med et utall handlere og firmaer som fører tepper i alle sjangre – eksklusive silketepper, tradisjonelle orientalske tepper og nye design med forbløffende variasjon i materialer og formuttrykk. Føttene kan derfor bli slitne, blikket mettet og kjøpelysten svekket. Godt da med noen pustehull blant alle salgsfremstøt! Den tyrkiske teppe-assosiasjonen hadde i år som i foregående år sørget for en oase der alle besøkende, ikke bare de som var kunder av de omliggende tyrkiske standene, var velkomne til å svalke Alantar-9185 seg med påspandert te og kaffe. I år hadde de også satt opp en interessant utstilling med fotografier og andre tidsdokumenter fra den tiden den moderne teppenæringen tok form. Utstillingen viste hvilken stor betydning tepper har hatt i tyrkernes private og samfunnsmessige liv. Tepper var med på fotografier fra alle livets viktige begivenheter: Fødsel, omskjæring, bryllup og jubileet. Tepper ble rullet ut når stormenn kom på besøk eller skulle foreviges. Bilder fra fremstilling og omsetning av tepper var også med. Produksjonen av orientalske tepper og kelimer har aldri kun vært en lokal husflidsvirksomhet til eget bruk. Til alle tider har slike tekstiler vært ettertraktede varer på både innenlandske og utenlandske markeder, men omfanget av både produksjon og handel har økt dramatisk i nyere tid. I Tyrkia startet denne ekspansive fasen rundt 1850, mye tidligere enn i for eksempel Iran. Dette var tiden da handel og eksport med tyrkiske tepper ble big business, og store firmaer ble grunnlagt som fikk i stand produksjon og utskipning av tyrkiske tepper i stor skala.

Vi var også så heldige å få en prat med forfatteren, Alantar, en kunnskapsrik og distingvert eldre herre som har skrevet flere bøker om tepper og mønstertradisjoner – slik som Miracle of Knots og The Language of Design. Han hadde satt sammen utstillingen på bakgrunn av sin store samling dokumenter fra epoken. Det fikk oss til å tenke på Orhan Pamuk som også har samlet gjenstander i store mengder – faktisk nok til å fylle et helt museum i tre etasjer (Uskyldens museum) som åpnet i Istanbul for halvannet år siden. Men det er en annen historie! Vi fikk forøvrig med oss alle bildene og dokumentene i form av et hefte som generøst ble delt ut i forbindelse med utstillingen – et verdifullt bidrag til vår etterhvert rikholdige samling av tepperelatert litteratur.

Teppehandelens historie er fascinerende, da den forteller mye om tidligere tiders globalisering og om interaksjon og kulturimpulser mellom øst og vest. Vi berører temaet i vår bok «Orientalske tepper fra Iran og Afghanistan», men for en grundigere beskrivelse kan boken ‘Three camels to Smyrna’ av Antony Wynn anbefales. Her skildres historien til firmaet Oriental Carpet Manufacturers (OCM) og dets ups and downs gjennom nærmere 100 års virksomhet på en underholdende og kunnskapsrik måte. OCM ble etablert i det tyrkiske Smyrna, men spredde etterhvert sin virksomhet til Iran, Afghanistan og India, der det konkurrerte med andre internasjonale og innenlandske handelshus. Dagens teppemesser inngår med andre ord i en rik og betydningsfull tradisjon, med enda større internasjonalt tilsnitt enn tidligere når det gjelder utvalg og aktørenes nasjonalitet.

Iran november 2015

Endelig fikk vi tatt en reise til Iran igjen – det har gått over fem år siden jeg var der sist i 2010. Det ble igjen mange flotte opplevelser, i møte med mennesker så vel som monumenter. Her kommer et reisebrev i tekst og bilder med noen av minnene fra de ulike etappene.

[timeline-express]