For den som har sett den iranske regissøren Mohsen Makhmalbafs film ‘Gabbeh’ fra 1996, vekker dette ordet assosiasjoner til poesi, farger og drømmeaktig virkelighet. I denne mesterlige fabelen er temaet den unge kvinnen Gabbehs kjærlighetshistorie – men filmen en hyllest til qashqai-folkets nomadetilværelsee – forflytningene til sommerbeite gjennom vakker og vill natur, fargenes betydning og hverdagslivet med dyreflokker, skolegang og giftermål. Fremstilling av gabbeh-teppene får en fremtredende plass. Den opprinnelige betydningen av ordet gabbeh var rå eller røff, og det passer godt på disse tekstilene, i alle fall slik de opprinnelig var den gang de ble laget av nomadene til eget bruk. Akkurat som berberteppene – se vår beskrivelse av dem i et annet blogginnlegg – var de svært grovt knyttet, med mange rader innslag, lang luv og med enkle og geometriske mønstre med dramatisk fargebruk. Strukturen var myk og føyelig, slik at de også kunne brukes til å dekke seg med i kalde vinternetter i de snøkledde Zagros-fjellene.
i en tid da det var syntetiske farger som var det enerådende. På 1980-tallet så flere kjøpmenn i basaren potensialet i gabbeh-teppene. De allierte seg med Abbas Aayahi for å revitalisere det tradisjonelle håndverket og starte produksjon av nye tepper i stor skala. Fremst blant disse var Gholam Reza Zollanvari som siden har hatt stor suksess med sine kolleksjoner av slike tepper. Teppene som ble resultatet av denne revitaliseringen av gabbeh-tradisjonen, er mye mer robuste og kompakte enn de opprinnelige. Man har nå færre innslagsrader mellom knuteradene og sørger for å banke strukturen godt sammen for å få et fast og solid fundament som egner seg til å ligge på gulv.
Zollanvari har dominert på internasjonale handlermesser og i spesialtidsskrifter for teppeinteresserte, men mange andre mindre aktører har også kommet på banen. Abbas Sayahis fargeri lå i Sultanabad, like utenfor Shiraz. Dette er noe av et sentrum for teppenæringen i Fars-provinsen og her finner vi også Aman Najafi, som selv har et fargeri og som organiserer produksjon av gabbeh i flere landsbyer i provinsen, etter å ha lært av Zollanvaris eksempel. Vi ble med ham først til fargeriet, så til flere landsbyer hvor det var kvinner som knyttet gabbeh for ham. Lik Agha Jan i Kader Abdollahs roman ‘Huset ved moséen’ er han aktivt med i å finne nye mønstre og sørge for god kvalitet under alle trinn i prosessen. Det begynner med god ull fra lokale sauer i landsbyene og ullen blir alltid håndspunnet. Spinningen er faktisk en av de mer kritiske prosessene – det er ikke så mange som mestrer kunsten å spinne for håndlenger. Blant qashqaiene gjøres dette stående og gående, med svært enkle hjelpemidler.
Det ferdige garnet fraktes til Sultanabad der Najafi og hans ansatte farger det med plantematerialer i store kar. Det er også en kunst å sørge for de riktige nyanser gjennom mengden av fargestoffer, temperaturen på vannet og lengden av behandlingen. Garnet vender så tilbake til landsbyene, hvor kvinnene knytter teppene. Etterpå må de vaskes omhyggelig for å få en god finish. Resultatet er robuste og kompakte tepper, med stiliserte mønstre i harmoniske fargenyanser – noen med subtile fargepaletter, andre med kraftigere og mer kontrastfull fargebruk. Mønstrene er geometriske eller
naivistiske gjengivelser av dyr, mennesker og planter – ofte knyttet til hendelser i knytterskenes liv. Selv om de er mindre forskjellig fra den vanlige formen for knyttede tepper enn det den opprinnelige gabbeh-typen var, har dagens tepper fortsatt en svært distinkt karakter. De appellerer gjennom sin enkelhet og sitt preg av improvisjon og umiddelbarhet. Slike tepper knyttes fortsatt i stor skala i utallige landsbyer rundt Shiraz og særlig i Firuzabad-regionen der svært mange av befolkningen er tidligere Qashqai-nomader som har blitt bofaste i sine tidligere sommerbeiteområder. Men andre land har også begynt å produsere tepper av samme karakter som de iranske – og begrepet gabbeh kan nå like godt forstås som et generisk uttrykk for en bestemt teppestil. I Iran begynner gabbeh-teppene å bli ganske kostbare, da arbeidskraften og ullprisene har økt betydelig.
