Shah Tahmasp mottar mogulkeiseren Humayun til en nouruz-mottagelse i Chehel Sotun-palasset i Isfahan

Om kalendere, vårjevndøgn og nouruz

Nouruz 2005
Haft sin – et bord der syv ulike ting som begynner på bokstaven ‘sin’ er dandert på dekorativt vis er obligatorisk i feiringen av nouruz

I forrige uke rundet vi vårjevndøgn. I astronomien er dette en viktig milepæl som innebærer at  «dag og natt er like lange over hele jorden og solen står loddrett over et punkt på ekvator», ifølge Wikipedia. Den gregorianske kalender, som vi følger i den vestlige verden, er en solkalender og basert på begrepet tropisk år, det vil si at et år varer like lenge som tiden mellom to vårjevndøgn, som igjen svarer til tiden det tar jorden å passere en hel runde rundt solen. Men, som vi vet, vårt nyttår starter 1. januar og ikke på datoen for vårjevndøgn. Den tradisjonen stammer helt fra den romerske keiseren Julius Cæsars tid, som i år 46 f. Kr. innførte den julianske kalender og med det inndelingen i tolv måneder slik vi har det i dag. Årsaken til at 1. januar ble valgt er ikke kjent, men det ble videreført da den gregorianske kalender ble innført av pave Gregor 13 i 1582. Hensikten med den kalenderreformen var å gjøre kalenderen mer nøyaktig, slik at året nettopp skulle tilsvare et tropisk år og at vårjevndøgn alltid skulle falle på 21.mars. Den gregorianske kalender ble dermed ganske nøyaktig, ikke minst takket være ordningen med et skuddår hvert fjerde år.

 

Det fins imidlertid andre solkalendere som er enda mer nøyaktige i forhold til solens bevegelser, slik at kalenderdatoen for vårjevndøgn alltid svarer presist til det astronomiske fenomenet. Den iranske kalenderen er blant de aller mest nøyaktige i så måte, og i denne kalenderen har man også valgt vårjevndøgn som nyttårsdag. 

Stein med solsymbol, Mehr, i Golestan i Teheran
Stein med det persiske solsymbolet, Mehr, i Golestan-museet  i Teheran

Forløperen til denne kalenderen ble utarbeidet for over to tusen år siden, av zoroastriske astronomer. Den er basert på 12 måneder og de zoroastriske navnene på disse benyttes stadig på persisk: Farvardin, Ordibehesht, Khordad, Tir, Mordad, Shahrivar, Mehr, Aban, Azar, Dey, Bahman, Esfand.

Siden har den blitt modifisert og forfinet, ikke minst av Omar Khayyam (1048-1131) rundt 1075 e.Kr. Han var astronom i seldsjukksultanen Malikshahs tjeneste og hadde fått bygget et solobservatorium i Ray, en by som lå noen kilometer unna dagens Teheran. På denne tiden hadde den islamske kulturkrets sin storhetstid, med briljante matematikere, astronomer, medisinere, historikere og geografer. Andre ruvende skikkelser på den tiden var Abu Sina – hos oss bedre kjent som Avicenna  (980-1037) , Firdousi (935-1020)  og Al-Biruni (973-1048). Grensene mellom de ulike fagområder var jo ikke trukket opp på samme måte som i vår tid, de fleste kunstnere og vitenskapsmenn behersket vide kunnskapsområder. Omar Khayyam var i så måte et typisk eksempel. I tillegg til kalenderen og matematiske og astronomiske skrifter er han minst like kjent for sine dikt. Samlingen Ruba’iyat som består av firestrofede vers  er blitt berømt også blant et vestlig publikum. Han prediket enkelhet, sufismens  idealer og sans for livets små gleder:

Antikk Tabriz-teppe med Omar Khayyam-motiv
Slike tepper med «Omar Khayyam»-motiv er populære i Iran og Midtøsten forøvrig. Faktisk var et Isfahan-teppe med et slikt romantisk motiv blant de aller første vi anskaffet oss…

 

Sat du og eg saman, hand i hand,

ein stad der åker møter ørkensand

med vin, ein brødleiv og ei bok,  var eg

meir sæl enn nokon sultan i sitt land.

Gjendiktet av Johannes Gjerdåker, Kilde

 

 

 

Men vårt tema her er vårjevndøgn – og i den sammenheng må mer sies om nouruz-feiringen. Ingen møter våren så hjertelig og grundig som innbyggerne i land som tilhører den persiske kulturkrets: Iran, kurdernes områder, Azerbaidjan, Afghanistan og store deler av Sentralasia. Før nouruz må det vaskes og feies fra kjeller til loft og alle i familien får nye klær. Gjeld som er påløpt i løpet av året må gjøres opp – alt skal starte på nytt.

Chehel Sotun i Isfahan
Safavide-sjahene hadde storslåtte nouruz-mottagelser i Chehl sotun-palasset

I nouruz-perioden er besøk hos slektninger og venner en svært viktig ingrediens, og disse avholdes etter strikt etikette med hensyn på hvem som skal besøke hvem og i hvilken rekkefølge. Alle får gaver og servering av tradisjonelle retter. Feiringen strekker seg over flere uker og avsluttes med Sizdahbedeh– som betyr noe slikt som ”ut på landet den trettende dagen”. Alle drar ut i det grønne og forårsaker en dag med et trafikkaos som overgår alle andre dager – og det sier ikke så lite.

Trapperelieffer, Persepolis
Gaveprosjesjonen i den monumentale trappen som leder opp til palassene i Persepolis

Mye av det som binder iranere sammen er knyttet til førislamske skikker og institusjoner og nouruz er et godt eksempel på dette. Også under akamenidene feiret man nyåret ved vårjevndøgn og ved hoffet hadde man omfattende nouruz-mottagelser. Noen historikere mener  at oldtidskomplekset Persepolis – iranernes Takht-e Jamshid – først og fremst tjente seremonielle formål, og særlig i forbindelse med nouruz.  Den storslagne trappeoppgangen som fører opp til platået er prydet av relieffer der lange prosesjoner av representanter for ulike folkeslag bringer kongen gaver i forbindelse med nyttårsfeiringen.

Den iranske kalender stammer fra zoroastrisk tid, men har likevel i dag en egenskap som knytter den til den islamske epoke: År null er året da Mohammed flyktet fra Mekka til Medina (hejr) , det vil si 622 e.Kr. Dette har den til felles med den islamske månekalenderen som i Iran benyttes i religiøse sammenhenger. Men der den iranske solkalenderen bare har kommet til år 1394, er månekalenderen nå i sitt 1438. år etter hijri.   Månekalenderen mister forøvrig Vårstadig terreng – Saudi Arabia gikk over til den gregorianske kalender i oktober i fjor. Egentlig ganske oppsiktsvekkende, gitt den sterke tilknytningen til islam som månekalenderen har. Alle religiøse høytider følger den, med den
konsekvens at tidspunktet på året gradvis forskyves år for år. Nouruz, derimot, kommer alltid i slutten av mars, når våren er et faktum.

 

Kilder og videre lesning

Saudi Arabia switches to ‘Western’ Gregorian calendar  (Independent)

Mer om Omar Khayyam  (Iranchamber)

Mer om nouruz (Wikipedia)

Om astronomi, vårjevndøgn og mye annet  (historieblogg.no)

Legg igjen en kommentar