Det er ikke så veldig lenge siden jeg fikk sansen for nordafrikanske tekstiler. Til å begynne med begynte jeg å legge merke til dem på de store handlermessene, så ble de pinnet og dukket opp i Pinterest-strømmen min i økende grad. Men lenge var de ikke på radaren i det hele tatt – så ulike i karakter og utforming som de er i forhold til våre kjerneområder i Iran, Afghanistan, Tyrkia og Sentralasia. Ja, en iransk teppehandlerkollega fnyser regelrett av at disse teppene er blitt så populære. Hva er dette, sier han, og graver frem et eksemplar han syns han bør ha i forretningen for ordens skyld . Det kan da ikke ta mer enn en uke å lage det?? Og, ja, her snakker vi om svært grovknyttede tekstiler, med lang luv og røff gjennomføring. Det gir ikke mening å snakke om antall knuter per cm, her må det minst desimeter til for å få et pålitelig mål. Innslagsradene er tilsvarende mange og grove. På noen typer bruker knytterskene stoffrester som innslag, slik at de på baksiden ligner på de filleryer min mormor pleide å veve på sin enorme flatvevstol.
Mønstrene er for øvrig ikke så tilfeldige som de kan synes. På mange eldre Beni Ouarain-tepper kan man kjenne igjen motiver fra ansiktstatoveringene som var vanlig blant berberkvinner inntil begynnelsen av 1900-tallet. Motivene antas å ha talismanisk funksjon og er også knyttet til gruppens identitet.
Dette er et fenomen man også kan finne i teppene til noen fjellkurdergrupper, som også hadde tradisjon for ansiktstatoveringer. I dag er det bare noen få kvinner som har slike tatoveringer. Derimot er det fortsatt svært vanlig med henna-tatoveringer på armer og hender, som jo er en mye mindre permanent dekorasjon. Henna-dekoreringen finner man også blant arabiske folk i regionen, så om det er beslektede eller parallelle tradisjoner er ikke godt å si. Berberne er som kjent en egen etnisk gruppe i Nord-Afrika med egne tradisjoner og eget språk, tamazight. De fantes der før araberne erobret området fra 600-tallet av og utgjør etter manges mening det etniske grunnlaget for en stor andel av befolkningen i Algerie og Marokko, selv om de selv anser seg som arabere. Befolkningen i Vest-Sahara, saharawiene, er på sin side av rendyrket arabisk avstamning, med en arkaisk variant av arabisk språk som de brakte med seg da de ankom det vestlige Nord-Afrika på 1200-tallet.
Jeg tilbrakte på et tidspunkt i min karriere fem måneder ved FNs MINURSO-mission i Vest-Sahara. Et av høydepunktene var da jeg reiste med en fremtredende Polisario-leder i jeep gjennom ørkenen i Algerie for å hilse på hans familie som holdt til i en av de fire store flyktningeleirene som ligger der i hjertet av Sahara, gjemt og glemt av alle. Som del av velkomstritualet ble hendene mine dekorert etter alle kunstens regler. Etter en drøy time med grågrønn hennablanding omhyggelig dandert og emballert dukket de vakreste mønster opp. Et hyggelig minne fra Nord-Afrika! Og siden den gang følger jeg Vest-Saharas
fredelige kamp for å løsrive seg fra marokkansk okkupasjon, eller i det minste å kunne få avholde den lovede folkeavstemningen om territoriets fremtid.La oss hylle det saharawiske folket gjennom en av deres beste representanter, den nylig avdøde sangerinnen Mariem Hassan:
Som vanlig legger vi vekt på å ha unike gjenstander med tilknytning til lokale miljøer og kulturelle tradisjoner. Beni Ouarani-tepper føres nå av veldig mange, men det er all grunn til å passe på når man kjøper. Det fins mange nylagde marokkanske tepper som nok ikke er laget av berbernomader og som er noe mer striglete i formen. Dessuten fins det mange kopier fra India og Kina, og også tuftede og maskinknyttede tepper fra Europa som har annektert de karakteristiske rombeformede mønstrene i brunsvart og hvitt.
Det er i og for seg ikke noe galt i noen av disse, så lenge man er klar over hva man får og at prisen er deretter. For de autentiske tekstilene – såkalt vintage i dagens sjargong- vil alltid ligge høyere i pris enn nye som er produsert for et eksportmarked.